De siste 6 ukene har vært noen av de mest krevende i min jobbkarriere, kanskje de mest krevende. Jeg har lært en hel del om meg selv, om forretning og om hvilke fantastiske kollegaer jeg har.
Det skal ikke legges skjul på at vi ble truffet av uroen som kundene opplevde ved korona viruset. Vi har kunder som har måtte dra hardt i nødbremsen. De har permittert ansatte, stengt butikker, fabrikker og hoteller og satt alt på vent. Vi fikk ikke startet planlagte prosjekter fordi det var knyttet usikkerhet til hvordan leveranser kunne gjennomføres uten fysiske møter, og enkelte kunder bad om rabatterte timepriser i og med at de selv opplevde reduserte inntekter. Vi fikk plutselig en frykt for å ta telefonen når den ringte, og vi sjekket mailen 50% hyppigere for å hele tiden ligge et steg foran.
Samtidig som uroen møtte oss på kundesiden, så måtte hele arbeidsflokken omstilles fra sosiale og hyggelige kontorer midt i sentrum eller godt plassert ute hos våre kunder, til kjøkkenbord, kjellerstuer og andre provisoriske kontorløsninger. Skjermer, stoler og Mac’er måtte flyttes og nye hverdagsrutiner måtte på plass. Småbarnsforeldre fikk en strekk i arbeidsdagen, de som bor alene fikk lange ettermiddager og resten fikk mye tid sammen med partner og barn. Jeg er mektig imponert over hvordan mine flotte kollegaer møtte utfordringene. Oppi alle endringene, usikkerheten og innføring i den nye hverdagen, hadde alle positive holdninger, støttende kommentarer og overskudd til å bidra det lille ekstra som det var behov for.
Jeg har lært at som leder må man ligge i forkant, forstå AS Norge sine krisepakker, legge til rette for endringene, ha svar når noen spør og følge opp kunder og ansatte i forhold til forretning og det mer personlige. Dagene ble lange og håret gråere (og lengre), men selv om jeg konstant hadde følelsen av at båten holdt på å synke, så var jeg alltid motivert til å få dette til å fungere.
Nå skriver jeg i fortid, som om alt er over, men det er det ikke. Kanskje bare normalisert. Vi har fremdeles en annen hverdag. Kortere horisont og kortere prosjekt. Lengre dager og ensomme timer på «kontoret». Vi snakket tidlig om at en krise alltid bringer noe nytt med seg. Ting kommer til å endre seg. Noe blir aldri det samme igjen. Etter 6 uker har jeg forsont meg med at ting er annerledes. Jeg tror ikke vi ikke kommer til skru på en bryter og si «der var det over», på samme måte som vi skrudde på en bryter og endret hverdagen. Den nye hverdagen er allerede her. Om hverdagen blir som før vi snudde opp ned på alt gjenstår å se – jeg tviler.
Dagene ble lange og håret gråere, men selv om jeg konstant hadde følelsen av at båten holdt på å synke, så var jeg alltid motivert til å få dette til å fungere.
Vi ser allerede at forbrukernes mønster er endret og kommer til å forbli slik. Selv om flyplasser åpner igjen, så kommer vi trolig ikke til å reise like mye. Vi kommer ikke til å handle mindre på nett fremover. Vi har trolig sett gleden av å lage mer mat hjemme. Vi har kanskje fått en ny hobby. Noen er allerede lei Netflix og har begynt å legge puslespill. Vi setter kanskje i større grad pris på de gode samtalene.
Vi har alle fått nye relasjoner til merkevarene rundt oss – både positivt og negativt. Noen av tjenestene har endret seg til det positive og de blir nok ikke endret tilbake. Kaféer og restauranter som har blitt utleveringssteder blir kanskje ikke kaféer og restauranter igjen. Butikker blir kanskje showrooms i stedet for å ha desentraliserte lager. Kanskje vi fortsetter å benytte sykkelen til butikken fremfor trikken? Jeg er nok ikke unik med en slik tankerekke, og jeg tror flere og flere kommer til å bruke tiden nå til å endre sine planer for fremtiden og finne ut av hva forbrukerne faktisk vil ha av produkter og tjenester i den nye hverdagen.
Etter 6 uker er jeg ydmyk og takknemlig for de flotte kollegaene mine som alle drar oss i samme retning. Stolt over forholdet vi har til våre kunder. Overrasket over hvor mye positivitet jeg har opplevd. Og veldig glad for at alle rundt meg er friske.
